Foto: Nokia

Foto: Nokia

Status for global gjenvinning

Selv om Norge er et foregangsland innenfor elektronisk gjenvinning, så står vi til stryk på mobil gjenvinning. Under ett prosent av mobilene leveres inn. I resten av verden er det enda verre.

Gjenvinningen av elektrisk avfall som  mobiltelefoner og –ladere reguleres i de fleste land av mer generell lovgivningen om behandling av miljøgifter eller innsamling av elektronisk avfall. Det fins derfor kun tall på den totale mengden elektronisk avfall som samles inn. I Norge samles det inn i snitt 15 kilo elektronisk avfall per person, mens dagens europeiske krav kun er å samle inn 4 kilo per innbygger. I USA fins det ingen innsamlingskrav overhodet, og det samme gjelder stort sett i verden for øvrig.

Oppsummert kan man konkludere at det ikke fins noen velfungerende gjenvinning av mobiltelefoner på global basis. De nasjonale og private initiativene som finnes i ulike land er ikke effektive nok til å gi merkbare resulteter.

Internasjonal regulering

Dette betyr ikke at det ikke finnes regulering og lovverk for å bedre situasjonen. En hovedutfordring er å hindre at velstående land eksporterer miljøproblemene med elektronikkavfall.

Baselkonvensjonen er den viktigste avtalen for internasjonal regulering av farlig avfall. Behovet for denne konvensjonen vokste fram på slutten av åttitallet, etter at strengere regulering av hva som ble kategorisert som miljøfarlig avfall førte til at kostnadene forbundet med avfallshåndtering økte. Mange aktører så da etter rimeligere måter å kvitte seg med farlig avfall på, og flere fraktet farlig avfall til fattigere land i og utenfor Europa. Men slik eksport innebærer at miljøgifter dumpes i ressurssvake land, hvor de ikke blir deponert eller gjenvunnet på en forsvarlig måte. Dette skapte behov for å få istand en internasjonal avtale som forbød slik virksomhet. Arbeidet med Baselkonvensjonen startet i 1989, og konvensjonen trådte i kraft i 1992. Norge ratifiserte konvensjonen i 1990. Flere land har etterhvert knyttet seg til konvensjonen, som nå har 174 medlemsland.

Konvensjonen har to grunnpilarer for å regulere håndtering av farlig avfall:

  1. Baselkonvensjonen regulerer grensekryssende transport av farlig avfall. Det er i utgangspunktet ulovlig å sende farlig avfall fra et land som har ratifisert konvensjonen til et land som ikke har ratifisert konvensjonen, med mindre det finnes en spesiell avtale på forhånd. Bestemmelsen om notifisering mellom medlemsland, som kalles "prior informed consent", er tatt inn i konvensjonen for å begrense transporten til fattige land i størst mulig grad.
  2. Medlemslandene forplikter seg også til å sluttbehandle og håndtere farlig avfall på en miljømessig forsvarlig måte. Det er forventet at medlemslandene skal behandle avfallet nær der det oppstår (nærhetsprinsippet) og redusere grensekryssende transport av farlig avfall. Videre skal landene søke å hindre at farlig avfall oppstår.

I EU har Baselkonvensjonen blitt grunnlaget for EUs WEEE-forskrift, som både regulerer import og bruk av kjemikalier i produkter, samt forbyr eksport av elektronisk avfall.

Mangler mange land

Baselkonvensjonen fungerer dessverre ikke godt nok. Haiti, Afghanistan og USA har ennå ikke ratifisert avtalen, og følger ikke Baselkonvensjonens bestemmelser i dag. Derved har mange land ennå ikke nasjonale ordninger for forsvarlig gjenvinning av mobiltelefoner eller annet elektronisk avfall. De kan likevel ha ulike organisasjoner eller bedrifter som tilbyr slike tjenester, eller også innsamlingsinitiativ fra mobilprodusenter eller –operatører for å få returnert mobiltelefoner.

Enda færre land har valgt å støtte tillegget til Baselkonvensjonen, kalt The Basel Ban Amendment, som forbyr all eksport av avfall med miljøgifter fra OECD-land til ikke-OECD-land. Kun 69 land har godtatt dette tillegget, som skal hindre kjemikaliedumping i ressurssvake land.

Smugling av elavfall

Manglende lovgivning er dessverre ikke det eneste problemet for global gjenvinning. Det smugles også ut store mengder elektronisk avfall fra land som støtter Baselkonvensjonen, både i Europa og resten av verden. EU-parlamentet har anslått at hele 54 prosent av det elektroniske avfallet som håndteres i Europa ikke gjenvinnes forsvarlig. En god det av dette smugles ut, og gjerne med skipscontainere via store havner som Hamburg.

Land som Ghana, Lagos, Pakistan, Bangladesh, India og Kina er kjent for å motta smuglet elektronisk skrot. Lagos skal motta hele 50 containere om dagen, hvorav 75 prosent av innholdet er rent elektronikk-skrot, melder Basel Action Network (BAN). Hong Kong skal daglig motta om lag 100 containere med slikt søppel fra USA og Canada.

Overvåker elsøppel

BAN har mange ganger dokumentert hvordan elektronikk fra smugles ut og dumpes i Afrika og Asia. Der er søppelet årsak til miljøforurensing og helseskade på arbeidere som jobber med metallgjenvinning uten nødvendig verneutstyr. BAN og drivkraften Jim Pucket  er svært kritisk til verdens behandling av miljøfarlig avfall, og kritiserer land som USA, Canada, Australia, Tyskland, Japan og Storbritannia for å motarbeide Baselkonvensjonens eksportforbud for miljøgifter. BAN støttes blant annet av FNs miljøprogram.

Aktører som SVTC, BAN, Greenpeace, The Computer Take Back Campaign og flere andre ber selskap ta tilbake og gjenvinne produkter ansvarlig, samt å designe dem for gjenvinning og gjenbruk.