Foto: Nokia

Foto: Nokia

Illustrasjon: Nokia

Illustrasjon: Nokia

Verdikjedene i global produksjon

De store mobilprodusentene er svært internasjonale selskaper. Nokia har for eksempel hovedkontor i Finland, utviklingsavdelinger i 16 land, mobilproduksjon i 9 land, produksjon av infrastrukturutstyr i 4 land og salg i over 150 land.

I tillegg er det vanlig for en mobilprodusent å ha 300 –400 direkte underleverandører. Av disse kan kanskje omlag 50 basere driften på høy grad av manuelt arbeid. Dette gjør det svært krevende å sikre at alle arbeidere som bidrar til produksjonen av en mobiltelefon har forsvarlige arbeidsforhold i tråd med internasjonale anbefalinger om arbeidstid, trygghet og tilstrekkelig betaling. For i tillegg til denne mengden selskap og avdelinger, kommer også underleverandørene til mobilprodusentenes underleverandører.

Lange verdikjeder

Kompleksiteten er størst for alle komponenter som inneholder metall, hvor det kan være opp mot seks nivåer av selskaper fra mineralutvinningen opp til mobilprodusenten. Illustrasjonen til venstre viser Nokias forenklede tegning over denne verdikjeden.

En slik verdikjede kan inneholde en lang rekke ulike selskaper, fra automatiserte produksjonslinjer i USA med lite fysisk arbeidskraft, til gigantfabrikker i Kina med hundretusenvis av ansatte med tøffe arbeidsvilkår.

Krevende å ha kontroll

Denne kompleksiteten skaper et problem for mobilprodusenter som ønsker å sikre at råvarene som brukes i mobilene er utvunnet på en ansvarlig måte, eller at alle arbeidere som har tatt del i produksjonen har akseptable arbeidsforhold.

Per i dag er det mest vanlige at engasjerte mobilprodusenter utvikler egne etiske krav til seg selv og til underleverandører, såkalte Codes of Conduct. En slik Code of Conduct inneholder typisk krav om etisk og bærekraftig forretningsdrift, og inkluderer hensyn til miljøet, tilfredstillende arbeidsbetingelser, diskrimineringsforbud og regler mot korrupsjon. De siste årene har det også blitt større fokus på å sikre rutiner for kontroll og inspeksjoner, slik at kodene blir fulgt. Enkelte har også utviklet Supply product principles, og benytter dagens ISO-sertifiseringsmulighet.

Dette setter økt press på underleverandørene. Men disse tiltakene er ikke nok. Undersøkelser viser stadig brudd på slike koder, og også brudd på lokal arbeidslovgivning. Samtidig sier mobilprodusenteneat de ikke har anledning til å kontrollere underleverandørenes underleverandører, som de ikke har noe direkte kundeforhold til. Kravet om å følge Codes of Conduct omfatter derfor kun toppen av verdikjeden.

Sporing kan være umulig

Dette kontrollproblemet innebærer også at mobilprodusentene i svært liten grad kan være sikre på om det finnes metaller fra DR Kongo i deres produkter. Enkelte mobilselskap krever skriftlige bekreftelser fra underleverandører av komponenter på at disse ikke skal inneholde konfliktmineralene tantalum, tungsten eller tinn fra DR Kongo. Men de kan likevel ikke være sikre. Det er ikke mulig å spore opphavet til et metall etter at malmen er smeltet ned i et smelteverk. Det betyr at det kun trengs ett uhederlig ledd for at metall fra DR Kongo likevel skal havne i et mobilselskaps verdikjede.

Nokia og Sony Ericsson er to mobilselskaper som har publisert informasjon om deres arbeid i forhold til metall fra DR Kongo.

"På grunn av antallet selskaper som er involvert, kompleksiteten i måten metaller blir produsert og solgt på, og det faktum at malm fra mange forskjellige kilder kan blandes, vil det å kunne oppnå full sporbarhet kreve tid og krefter på tvers av bransjene", skriver Nokia, som oppgir at de arbeider direkte sammen med komponentprodusentene for å kartlegge verdikjeden tilbake til smelteverk og gruve. Men Nokia understreker at det er et krevende arbeid som krever et bredt samarbeid mellom alle bransjer som bruker slike metaller, og ber om et bredt sertifiseringsprogram og et opplegg for sporing av metall.

Sony Ericsson erklærer på sin side at de forsøker å unngå bruk av tantalum, og i mange tilfeller erstatter det med keramikk. De innrømmer at kontroll er vanskelig: "Det er ikke fullt mulig for Sony Ericsson å kontrollere kildene til en råvare, men vi har klare krav til våre leverandører", erklærer Sony Ericsson. Samsung har lignende krav, og forsikrer at leverandørene av komponenter erklærer at deres tantalum kun kommer fra USA, Russland eller Thailand, og ikke DR Kongo.